Vår, vann og villmark

Det er sjelden så fint ute som når sola skinner og vårsnøen kryper oppover liene i takt med økende solvarme. Etter en lengre nedbørsperiode med både snø og regn og vind gjorde det godt å våkne opp til skyfri himmel og null vind. I løpet av natta hadde været letna og temperaturen falt ned til noen få minusgrader. Med så fine forhold var det ikke annet å gjøre enn å pakke med seg kajakken og dra på tur. 

                                     Av Jørulf Vullum

En frisk og fin morgen -klar til avgang.

Tidlig en morgen ved Svanemsvatnet var det noen steder enda ei tynn ishinne på vannet da jeg satte kajakken uti og lasta den med nødvendig utstyr for dagen. Vel om bord, med åra i hånd, satte jeg kursen rett bort fra den nærmeste sivilisasjonen. Tvers over det første lille vannet og bort til innløpselva. Målet var å nyte dagen i et trivelig vassdrag med mye villmarksfølelse og dyreliv.

Et sangsvanepar lå ute på vannet, men trakk seg litt forsiktig unna den merkelige farkosten som kom glidende lydløst bortover. Ved elveoset gikk en trane og beita. Dette er veldig váre fugler, og tar lett til vingene hvis de blir skremte, men denne beita seg bare rolig bortover i myrsivet mens den jevnlig kontrollerte mine bevegelser. Den stolte usikkert på meg, og gjennom skogen kunne jeg se den beite videre mens jeg padla motstrøms ei lita elv opp til Djupsetervatnet. Her var det både stokkender og krikkender som svømte våryre rundt og kurtiserte med hverandre.

Havkajakk er nok ikke den mest egnede farkosten i såpass små elver, men det gikk da likevel greit og komme seg oppover. Akkurat i utløpet av elva er det grunt, og sommers tid må man vanligvis skubbe seg over brekket. Men denne gangen var det kun roret som skrapa ned i bunnen.

Et rolig part i elva som knytter vannene sammen.

Det var fremdeles helt vindstille utpå vannet, men på himmelen hadde det begynt å dukke opp noen «ulldotter». Ifølge værmeldinga, skulle nemlig ikke dette perfekte været holde seg hele dagen. Og det kunne se ut til at de skulle få rett i akkurat dét.

Jeg bestemte meg for å padle rundt hele vannet, mer eller mindre langs land, for da får man som regel med seg mer av fugle- og dyrelivet i området. Jeg synes også at det gjør padlinga mer variert siden det hele tiden kommer nye ting å feste øynene på.

Her er det sandstrender, myr og stupbratte svaberg om hverandre nede ved vannkanten. Og gode muligheter for å finne sin egen lille, perfekte rasteplass. Skogen inne på land er gammel og urørt og får fram den gode villmarksfølelsen, selv om det også finnes et par flott beliggende gårdsbruk og et fåtall hytter i området.

Tranen er en staselig, men ganske sky fugl.

På ei større myr helt ned i vannkanten gikk enda en trane og beita. Dette er store fugler som man gjerne legger merke til i god tid. Jeg gjorde klar fotoapparatet, og padla mot den. Ikke rett imot den, men litt på skrå slik at den skulle forstå at jeg skulle passere på relativt trygg avstand. Den hadde nok hele tiden full kontroll på meg, men jeg passa på at alle mine bevegelser var rolige og avmålte. Vanligvis trekker traner seg unna fotgjengere på 2-300 meter hvis de oppdager oss. Denne tranen lot den «stygge andungen» komme inn på bare 25-30 meter mens den fremdeles rota etter noe spiselig nede i myrjorda..

Jeg fikk tatt noen bilder før jeg rolig tok åra og padla videre forbi tranen og bort til ei sandstrand hvor plana var å tenne et lunsjbål. Da jeg kom fram dit var sola forsvunnet og vinden økende. Med sterk pålandsvind og tørr skog lot jeg bål være bål, og tok i stedet beina fatt for en liten runde i skogen. Her tok jeg turen videre oppover vassdraget til områdets flotteste fossefall, spesielt stor og fin under vårløsninga når fossen dundrer utfor berget i flere parallelle elveløp. Og i levenet fra fossen kom jeg kloss inn på en hjortebukk som gikk og beita. Uten at den merka det satte jeg meg ned bak en stubbe og åt opp matpakken min samtidig som den beita seg uforstyrra videre og etter hvert forsvant bakom ei lita høyde.

Ryktet hadde nådd meg om at beveren skal ha etablert seg i dette vannet siden sist jeg padla her. Dette tenkte jeg at jeg måtte sjekke ut nærmere. Så etter lunsjpausen padla jeg videre til området den skulle holde til i, den største innløpselva til dette vannet. Stadig mer liggende skog ble observert, så jeg skjønt at jeg nærma meg tilholdsstedet dens. Det virker ikke som de er så gode til å beregne hvor trærne detter ned. Mange av dem var felt ut i elva, men alle disse var gnagd over på en slik måte at det ble greie passasjer, også for padlere, ute i elveløpet. Et stykke opp i elva dukka det opp ei stor beverhytte, men beveren var ikke å se. Kanskje ikke så rart, egentlig. Beveren er et dyr som i stor grad er aktiv i den mørkeste tida av døgnet.

Beveren hadde sørget for at de felte trærne var passerbare.

Vel nede på vannet igjen etter denne lille avstikkeren hadde været tykna til ytterligere. Vinden hadde økt på enda mer, og i tillegg hang det truende skyer over meg. Oppe i fjellet kunne jeg se en og annen lokal snøbyge som kom drivende. Motvinden gjorde den neste padleetappen mye tyngre, men etter hvert kom jeg meg bort til utløpselva igjen. Dermed kunne jeg få hvilt hendene litt mens jeg gled rolig med strømmen ned til Svanemsvatnet hvor turen starta. Også her var det ganske sterk motvind. Vårværet kan iblant være lunefullt og skifte fort. Midtveis på vannet begynte det å sludde, men det gikk over allerede før jeg kom meg i land borte ved bilen.

Nok en gang har padlinga gitt meg en fin tur med gode opplevelser underveis. Så det blir nok en ny tur snart…

Man kan starte fra ulike steder, og området kan by på mange fine opplevelser