Seven Peaks Nightmare

Seven Peaks Nightmare har blitt en betegnelse på en virkelig lang og tung fjelltur vest i Aure kommune. Turen oppleves som en sjeldent fin høyfjellstur helt ute i havgapet. Stier følger stort sett fjellryggene, og få steder er himmelhvelvinga så vid som fra nettopp disse toppene. Seven Peaks Nightmare innebærer å besøke de sju toppene med størst høydeforskjell/primærfaktor på Tustna og Stabblandet. 

Turen starter ved vannverket øst for Leira på Tustna. Man kan velge den traséen man selv ønsker, såfremt man er oppom alle disse sju toppene:

- Knubben, 680 moh.
- Jurtind (Jørenvågsalen), 857 moh.
- Skarven, 896 moh.
- Stabben, 827 moh.
- Innerbergsalen, 908 moh.
- Storøra, 906 moh.
- Litløra, 635 moh.

Etter 3- 3,5 mil til fots og omtrent 3400 høydemetre ender man opp ved Ørbogen øst på Stabblandet. I boka 46 toppturer i Aure er denne turen delt opp i to: Tustnafjella og Stabblandet rundt, som i seg selv er to krevende turer. I tillegg kommer strekninga fra Gullstein til Solem som binder disse turene sammen til å bli nettopp Seven Peaks Nightmare.

For noen er det om å gjøre at denne turen gjennomføres på under 24 timer -uten etterforsyninger. De aller sprekeste bruker bare omkring fem timer. Imidlertid er denne turen så spekket med opplevelser og flott natur at det anbefales å bruke tida godt uten å haste forbi. Deler man turen opp i enda flere etapper er det garantert at opplevelsene man sitter igjen med til slutt ikke oppleves som et mareritt.

Turen starter øst for Leira på Tustna, (Tømmervågvegen 3082). Like bak bygningene starter en sti opp gjennom skogen, litt bratt et par steder, men likevel grei og følge. Over skogen blir det noe bløtere langs myrene opp til Vettavatnet. Etter å ha rundet vatnet stiger stien seg bratt opp en liten rygg de neste 300 høydemeterne før den skrår seg over ei noe flatere slette. Videre snor den seg stort sett mellom steinurene opp til vannskillet og kanten mot Vassdalen. Knubben nås enkelt med å følge eggen 500 meter nordøstover. Herfra får man et virkelig godt utsyn, både utover mot havet og det ville kvelvet som omfavner Vassdalen rett nedenfor.

Fra stabben følger man fjellryggene sørover.

Fra Stabben går stien mot Jurtind på vestsida av eggen, hele tiden med storslagen utsikt mot havet. Litt nedenfor denne stien finnes en del vrakrester etter at et fly styrta her under andre verdenskrig (Markert med rød prikk i kartet). Etterpå passeres Leirtinden, kanskje det luftigste utsiktspunktet på Stabblandet, som absolutt kan være verdt en liten avstikker langs stien til Jurtind.

Utsikt fra Jurtinden mot Knubben

Fra Jurtinden går stien ned langsetter en smal fjellrygg. Man må forbi et par litt luftige passasjer, men fastmonterte kjettinger gjør det likevel greit å komme forbi. Skaret mellom fjellene passeres på det aller høyeste. Stien opp mot Skarven snor seg bratt, men greit, mellom bratte berghamre og ur. Mot toppen flater det helt ut, og man må gå litt frampå kantene for å kunne se ned i lavlandet oppunder fjellet.

Skarven er kanskje det mest besøkte Tustnafjellet vinters tid. De fleste kommer da opp fra Myrvang i sør (tynn blå linje på kartet). Dette er en såpass bratt rute at man underveis bør vurdere faren for snøras.

Fint og lettgått terreng over Skarven.

Nordover fra Skarven går stien oppå en bred og lettgått fjellrygg med flott utsikt mot Smøla og storhavet utenfor. Etter hvert blir det noe brattere og man kommer til et stidele. Følg stien som fortsetter mot Gullstein. Lenger ned i terrenget blir det noe myrlendt og bløtt, også i stien, men over noen av de nedre, bløte partiene er det lagt ut klopper.

Man kommer ned til hovedveien ca. 700 meter nordvest for Gullstein kirke. Herfra fortsetter man til fots mot Stabblandet og andre del av turprosjektet Seven Peaks Nightmare.

Det er en lang bakke til toppen av stabben. Stien går opp på venstre side.

Fra brua over Solemselva på Stabblandet følges Soleimsvegen sørover. Ta til venstre i første avkjøring og fortsett langs vegen inn mot Solemsetra. Omtrent på vegens høyeste punkt starter en sti med kurs rett opp mot Stabben. Stien passerer tett ved både Haukarstæn og Pikstæn hvor det er satt opp Infoplakater som forteller hvordan steinene fikk sine navn. Etter dette blir det bratt. Stien går mer eller mindre rett opp lia, med mange tunge kliv. Forbi det mest utsatte stedet er det utplassert et tau for å lette forseringa opp en bergskrent. Vurder om tauet tåler belastninga før du benytter det. Dette er kanskje en av de mest utfordrende passasjene langs denne stien, og er trolig verre på vei ned enn opp.

Denne stien er ikke veldig mye brukt og kan noen steder være litt vanskelig å følge, særlig når man kommer over skogen. Etter hvert kommer man til en fast grasbakke som krysses opp til nordvestryggen av fjellet. Herfra følger man den mest naturlige linja opp til den fremste toppen på Stabben. Videre mot det høyeste punktet går stien på en tynn egg. Her er det smalt, bratt og luftig, men med en fantastisk utsikt til begge sider. Noen meter senere ankommer man toppen av Stabben.

Fra toppen av Stabben har man Aure kommunes klart mest luftige panoramautsikt. Her er det nesten rett ned på alle kanter, og man får litt følelsen av at herfra kan man se «alt».

Ferden videre sørover er delvis veldig luftig og eksponert, her er det greit å være sterk i både fingre og hode. Enkelte korte partier må klatres, og det anbefales absolutt å sikre seg mot fall med nødvendig klatreutstyr.

Etter bare to-tre hundre meter endres terrenget drastisk, og ferden fortsettes på en rund, romslig og stort sett grasvokst rygg. Her er det fint og lettgått terreng over Nonsknubben og videre bort til Innerbergsalen med sin karakteristiske varde. Dette er Aure kommunes høyeste fjelltopp, og herfra får man endelig fullt utsyn sørover mot fastlandet, fra Skålvikfjorden nærmest, til de store, spisse fjella i Trollheimen og Romsdalen bakerst mot horisonten. De fleste som besøker Innerbergsalen kommer opp stien på sørsida av fjellet.

Utsikt fra Innerbergsalen.

Fra toppen fortsetter turen ned på en sti langsetter sørøstryggen. Når ryggen blir mer utydelig og må forlates, forsvinner også stien, så da settes kursen mot Fjellingsdalens høyeste punkt, før man igjen må gå i motbakke. I starten følger man ryggen oppover, før man runder sørom fjellet Runn/Runden. Fra skaret på østsida følger man mer eller mindre en fjellrygg/kant helt opp til Storøras lettkjennelige varde, en firkantvarde med hvit «lue». Det anbefales å gå litt frampå kantene for å få bedre utsyn over dalene og terrenget oppunder fjellet. 

Det er god utsikt fra Storøras karakteristiske varde.

Det er mulig å ta en kortere vei ned gjennom kvelvet oppunder Storøra, men den fineste ruta videre er å gå på sti langs rundturen mot sør, over Slettbakktinden og ned til Fuglsnesvatnet. Dette er et idyllisk sted for en rast og påfyll av vann før man fortsetter opp til skaret hvor stien til Litløra tar av. Stien til Litløra følger ryggen opp til toppen. Det øverste stykket er bratt, og man kan gjerne velge en litt flatere trasé ved å runde bratta på østsida.

Litløra er turens siste fjelltopp. Stien går opp langs den nærmeste ryggen.

Dette er den siste og laveste av alle toppene på denne turen, men utsikta herfra er slett ikke dårlig av den grunn. Her stuper fjellet rett i fjorden med god utsikt over Imarundet og utover mot Smøla.

Ned igjen følges først samme sti ned igjen, til stidelet. Framover Ørbogdalen er det greit å gå selv om det blir noe bløtere sti når man kommer ned i skogen. Vel nede ved parkeringa i Ørbogen føles det helt ok å sette seg nedpå benken og se opp på Litløra og Storøra, smile litt, og være fornøyd.

Under: Kart over vestre del (t.v.) og østre del (t.h.) av den beskrevne ruta.

Her er noen aktuelle linker som angår Seven Peaks Nightmare:

Peakbook, turartikkel
Fastest Known Time
Tustnastabban, 71°N
Seven Peaks Nightmare på Youtube